Raskt oppsumert argumenter jeg for at folk liker å delta, men først og og fremst i sosiale sammenhenger, og ikke nødvendigvis via hovedstrømsmediene.

Posten førte til en interessant diskusjon som anbefales.

Mens jeg satt og jobbet med en presentasjon her om dagen gjorde jeg et artig eksperiment. Jeg ba twitterkontaktene mine beskrive twitter med ett ord, i håp om å se noen mønstre i hva twitterbrukerne mener om det de driver på med. Det gikk sånn passe. Twitterbrukere vil jo gjerne være litt spes, så ingen ville si det samme som andre. Men mye kreativitet, det var det.

Wordle.net har en tendens til å visuelt overrepresentere det overrepresenterte. Det var ikke mer enn fem som mente det var påfyll.

Men hva ser vi ellers? Gir dette et godt bilde av hvordan du oppfatter Twitter? Kom gjerne med innspill.

Snublet over Matthew Hindman da han var på favorittpodkasten On the media for noen uker siden. Har siden lest boka hans “The Myth of Digital Democracy” og artikkelen “What Is the Online Public Sphere Good For?

Jeg liker prosjektet hans. Det er en type cut-the-crap-kynisme i måten han begrunner sin analyse med skikkelig empiri. Og det er ofte er fraværende i diskusjonen av Internetts rolle som offentlig arena for meningsbrytning.

I den viraken er det anekdotene som regjerer. Jeg lar ham oppsummere artikkelen selv:

It is bewildering—and darkly humorous—to see white, male bloggers with Ivy League degrees writing about how the Internet is empowering “ordinary citizens.” What they really mean by this is that the Internet is empowering people like themselves.

Om det ga mersmak kan du også høre hele intervjuet her.

Skulle legge inn et svar på Bard Vegar Solhjells siste blogginnlegg, men så kræsja visst kommentarfunksjoner. Legger det derfor her:

Jeg klarer visst ikke helt lese innlegget ditt som annet enn normativt. Du ønsker at nettet skal bli viktigere enn tv, men du sannsynliggjør ikke det scenariet i særlig grad. Og det er kanskje ikke så rart, det er vanskelig det her, og mange har tatt feil før.

Tanja Storsul viser det ganske godt her.

Jeg tror det er alt for lett å sette medier i opposisjon til hverandre, når de egentlig er svært komplementære i både sin form og sitt virke. Politikere burde kanskje være med på å se på hvordan de kan få nett og tradisjonelle medier til å fungere bedre sammen?

Vel, nok om det.

Hege Ulstein raser iallfall mot regjeringens klimapolitikk i Dagsavisen i dag. Det er noe flere av oss burde gjøre oftere. Men sitter vi ikke alle i glasshus? Får vi ikke den miljøpolitikken vi fortjener, og ragnarokk på bestilling? Jeg er redd for det. Og for journaliststanden  som setter dagsorden for tristessen blir glassinglingen øredøvende.

Så Hege Ulstein, det er prisverdig at du kjefter på regjeringen, men hva med å rette skytset mot egen stand?

Uten dere kommer vi ingen vei.

Anyways, ditt innlegg fikk meg til å huske på et blogginnlegg jeg skrev for et års tid siden på en annen blogg.  Det er like aktuelt i dag så jeg poster det på nytt.

Klimaspørsmålene journalistene aldri stiller

Av journalistikk som plager meg er kanskje miljøsjournalistikken, i den grad den finnes, den mest plagsomme.

Jeg vurderte faktisk i sin tid å skrive hovedoppgave om det. Så jeg kunne vise hvor mye tøvete gladsaker journalistene klarte å vri ut av en av de alvorligste utfordringene verden står overfor. Det blei ikke noe av. I stedet skrev jeg om debattprogrammer. Vel, men klimajournalistikken altså. Hvorfor får vi ikke skikkelig kritisk journalistikk om klima?

Hvorfor spør journalistene hvor store CO2-kutt Stoltenberg må vedta for å tekkes SV, i stedet for å spørre hvor mye vi må redusere for at det skal ha monne?

Er Kyoto nok?

Heldigvis finnes det noen unntak. I DNs helgenummer (på papir i april 2008) denne uken kan man lese en spennende artikkel om klimakvoter. Den her høyst lesverdig og kvotene høyst problematiske.

Og den fikk meg til å tenke på noe jeg har lurt på tidligere, og som den ikke svarte på. Sånne klimakvotekjøp er jo i realiteten en overføring av penger fra et land til et annet mot at de gjør noen miljøvennlige tiltak. Men det jeg lurer på da, det er følgende. Vil ikke denne overføringen uansett føre til vekst i mottakerlandets økonomi? Jeg mener, de som bygger vannverket, eller planter trær eller hva det nå er man gjør, de får jo lønn. Altså med store overføringer fra rike vestlige land til fattige uland vil det jo nødvendigvis føre til vekst i de landa. Og da er jo spørsmålet om denne veksten er bærekraftig?

Om en arbeidsledig fyr i India får jobb på et miljøprosjekt, og bruker penga han tjener på det til å kjøpe seg ny bil. Hva skjer i så fall med miljøgevinsten? Er i det hele tatt mulig å takle klimakrisen innenfor et vekstparadigme?

Sånne ting lurer jeg på, gjør ikke journalistene?

Bildet er fra Georgie Sharp og er publisert under Creative Commons.

Det burde gi et forholdsvis sikkert tall over hvor mange _registrerte_ norske brukere det er på Twitter.

Per 4. mai er dette tallet 19627. Men så leser man at ca 60 prosent av brukerne faller fra den første måneden.

Betyr det at disse snaue tjue tusen egentlig er åtte? Noen som har noen tanker om dette?

Edit: Kristin kom med et interessant poeng i kommentar under her. Mange bruker ikke web til å oppdatere twitter og jeg tviler på at Nielsen kan måle API-forespørsler fra applikasjoner. Mer om dette her.

Edit2: Og i lenka som Morten lenker til i neste tråd forklarer Nielsen at de faktisk har målt bruk av apps i tillegg til web.

So, as an update, we went beyond just Twitter.com, adding in more than 30 websites and applications that feed into the Twitter community including: TweetDeck, TwitPic, Twitstat, Hootsuite, EasyTweets, Tumblr, and many others.

The results verified our initial findings: about 60 percent of people on Twitter end up abandoning the service after a month. The year-long retention curve looks very much the same as the one for just Twitter.com.

- David Martin, Vice President, Primary Research, Nielsen Online

Edit3: I løpet av siste uke var det ifølge @larg aktivitet på ca halvparten 10434) av de norske kontoene.