iacobs

En av de tingene jeg ofte lurer på er den lettheten det moderne mennesket klarer å leve med all verdens åpenbare elendighet. Vi vet om klimakrisen, vi vet at det dør titusener av barn i Afrika av kurerbare sykdommer ukentlig, vi vet det føres urettmessige kriger som rammer sivile, ja vi vet at verden er grunnleggende urettferdig, men vi gjør nesten ingenting med det. Og det forunderlige er at det ikke ser ut til plage oss det spor.

Vel, nok om det.

Hege Ulstein raser iallfall mot regjeringens klimapolitikk i Dagsavisen i dag. Det er noe flere av oss burde gjøre oftere. Men sitter vi ikke alle i glasshus? Får vi ikke den miljøpolitikken vi fortjener, og ragnarokk på bestilling? Jeg er redd for det. Og for journaliststanden  som setter dagsorden for tristessen blir glassinglingen øredøvende.

Så Hege Ulstein, det er prisverdig at du kjefter på regjeringen, men hva med å rette skytset mot egen stand?

Uten dere kommer vi ingen vei.

Anyways, ditt innlegg fikk meg til å huske på et blogginnlegg jeg skrev for et års tid siden på en annen blogg.  Det er like aktuelt i dag så jeg poster det på nytt.

Klimaspørsmålene journalistene aldri stiller

Av journalistikk som plager meg er kanskje miljøsjournalistikken, i den grad den finnes, den mest plagsomme.

Jeg vurderte faktisk i sin tid å skrive hovedoppgave om det. Så jeg kunne vise hvor mye tøvete gladsaker journalistene klarte å vri ut av en av de alvorligste utfordringene verden står overfor. Det blei ikke noe av. I stedet skrev jeg om debattprogrammer. Vel, men klimajournalistikken altså. Hvorfor får vi ikke skikkelig kritisk journalistikk om klima?

Hvorfor spør journalistene hvor store CO2-kutt Stoltenberg må vedta for å tekkes SV, i stedet for å spørre hvor mye vi må redusere for at det skal ha monne?

Er Kyoto nok?

Heldigvis finnes det noen unntak. I DNs helgenummer (på papir i april 2008) denne uken kan man lese en spennende artikkel om klimakvoter. Den her høyst lesverdig og kvotene høyst problematiske.

Og den fikk meg til å tenke på noe jeg har lurt på tidligere, og som den ikke svarte på. Sånne klimakvotekjøp er jo i realiteten en overføring av penger fra et land til et annet mot at de gjør noen miljøvennlige tiltak. Men det jeg lurer på da, det er følgende. Vil ikke denne overføringen uansett føre til vekst i mottakerlandets økonomi? Jeg mener, de som bygger vannverket, eller planter trær eller hva det nå er man gjør, de får jo lønn. Altså med store overføringer fra rike vestlige land til fattige uland vil det jo nødvendigvis føre til vekst i de landa. Og da er jo spørsmålet om denne veksten er bærekraftig?

Om en arbeidsledig fyr i India får jobb på et miljøprosjekt, og bruker penga han tjener på det til å kjøpe seg ny bil. Hva skjer i så fall med miljøgevinsten? Er i det hele tatt mulig å takle klimakrisen innenfor et vekstparadigme?

Sånne ting lurer jeg på, gjør ikke journalistene?

Bildet er fra Georgie Sharp og er publisert under Creative Commons.