Intervju i NRK Østlandsendingen
I etterkant av foredraget på Amatørene kommer-seminaret på IMK ble jeg intervjuet av Østlandsendingen. Her er hele intervjuet.
Jeg fortsetter å pushe Hindman
The More Things Change, the More They Stay the Same: Online Audiences and the Paradox of Web Traffic
Themselves
Litteraturanbefaling faktisk.
Snublet over Matthew Hindman da han var på favorittpodkasten On the media for noen uker siden. Har siden lest boka hans “The Myth of Digital Democracy” og artikkelen “What Is the Online Public Sphere Good For?
Jeg liker prosjektet hans. Det er en type cut-the-crap-kynisme i måten han begrunner sin analyse med skikkelig empiri. Og det er ofte er fraværende i diskusjonen av Internetts rolle som offentlig arena for meningsbrytning.
I den viraken er det anekdotene som regjerer. Jeg lar ham oppsummere artikkelen selv:
It is bewildering—and darkly humorous—to see white, male bloggers with Ivy League degrees writing about how the Internet is empowering “ordinary citizens.” What they really mean by this is that the Internet is empowering people like themselves.
Om det ga mersmak kan du også høre hele intervjuet her.
Svar til Bård Vegar Solhjell
Må det være enten eller?
Skulle legge inn et svar på Bard Vegar Solhjells siste blogginnlegg, men så kræsja visst kommentarfunksjoner. Legger det derfor her:
Jeg klarer visst ikke helt lese innlegget ditt som annet enn normativt. Du ønsker at nettet skal bli viktigere enn tv, men du sannsynliggjør ikke det scenariet i særlig grad. Og det er kanskje ikke så rart, det er vanskelig det her, og mange har tatt feil før.
Tanja Storsul viser det ganske godt her.
Jeg tror det er alt for lett å sette medier i opposisjon til hverandre, når de egentlig er svært komplementære i både sin form og sitt virke. Politikere burde kanskje være med på å se på hvordan de kan få nett og tradisjonelle medier til å fungere bedre sammen?
Klimaspørsmålene journalistene aldri stiller
En av de tingene jeg ofte lurer på er den lettheten det moderne mennesket klarer å leve med all verdens åpenbare elendighet. Vi vet om klimakrisen, vi vet at det dør titusener av barn i Afrika av kurerbare sykdommer ukentlig, vi vet det føres urettmessige kriger som rammer sivile, ja vi vet at verden er grunnleggende urettferdig, men vi gjør nesten ingenting med det. Og det forunderlige er at det ikke ser ut til plage oss det spor.
Vel, nok om det.
Hege Ulstein raser iallfall mot regjeringens klimapolitikk i Dagsavisen i dag. Det er noe flere av oss burde gjøre oftere. Men sitter vi ikke alle i glasshus? Får vi ikke den miljøpolitikken vi fortjener, og ragnarokk på bestilling? Jeg er redd for det. Og for journaliststanden som setter dagsorden for tristessen blir glassinglingen øredøvende.
Så Hege Ulstein, det er prisverdig at du kjefter på regjeringen, men hva med å rette skytset mot egen stand?
Uten dere kommer vi ingen vei.
Anyways, ditt innlegg fikk meg til å huske på et blogginnlegg jeg skrev for et års tid siden på en annen blogg. Det er like aktuelt i dag så jeg poster det på nytt.
Klimaspørsmålene journalistene aldri stiller
Av journalistikk som plager meg er kanskje miljøsjournalistikken, i den grad den finnes, den mest plagsomme.
Jeg vurderte faktisk i sin tid å skrive hovedoppgave om det. Så jeg kunne vise hvor mye tøvete gladsaker journalistene klarte å vri ut av en av de alvorligste utfordringene verden står overfor. Det blei ikke noe av. I stedet skrev jeg om debattprogrammer. Vel, men klimajournalistikken altså. Hvorfor får vi ikke skikkelig kritisk journalistikk om klima?
Hvorfor spør journalistene hvor store CO2-kutt Stoltenberg må vedta for å tekkes SV, i stedet for å spørre hvor mye vi må redusere for at det skal ha monne?
Er Kyoto nok?
Heldigvis finnes det noen unntak. I DNs helgenummer (på papir i april 2008) denne uken kan man lese en spennende artikkel om klimakvoter. Den her høyst lesverdig og kvotene høyst problematiske.
Og den fikk meg til å tenke på noe jeg har lurt på tidligere, og som den ikke svarte på. Sånne klimakvotekjøp er jo i realiteten en overføring av penger fra et land til et annet mot at de gjør noen miljøvennlige tiltak. Men det jeg lurer på da, det er følgende. Vil ikke denne overføringen uansett føre til vekst i mottakerlandets økonomi? Jeg mener, de som bygger vannverket, eller planter trær eller hva det nå er man gjør, de får jo lønn. Altså med store overføringer fra rike vestlige land til fattige uland vil det jo nødvendigvis føre til vekst i de landa. Og da er jo spørsmålet om denne veksten er bærekraftig?
Om en arbeidsledig fyr i India får jobb på et miljøprosjekt, og bruker penga han tjener på det til å kjøpe seg ny bil. Hva skjer i så fall med miljøgevinsten? Er i det hele tatt mulig å takle klimakrisen innenfor et vekstparadigme?
Sånne ting lurer jeg på, gjør ikke journalistene?
Bildet er fra Georgie Sharp og er publisert under Creative Commons.
Hvor mange er på Twitter i Norge?
Det har vært mye diskusjon om hvor mange som egentlig bruker Twitter i Norge. Jeg har selv kanskje vært for forsiktig, og andre kanskje for optimistisk. Takket være @Larg er det nå mulig å si noe forholdsvis sikkert om utbredelsen. Han teller opp twitterbrukere som enten tvitrer på norsk eller oppgir Norge som lokasjon. De som ikke har noen av delene faller dermed utenfor.
Det burde gi et forholdsvis sikkert tall over hvor mange _registrerte_ norske brukere det er på Twitter.
Per 4. mai er dette tallet 19627. Men så leser man at ca 60 prosent av brukerne faller fra den første måneden.
Betyr det at disse snaue tjue tusen egentlig er åtte? Noen som har noen tanker om dette?
Edit: Kristin kom med et interessant poeng i kommentar under her. Mange bruker ikke web til å oppdatere twitter og jeg tviler på at Nielsen kan måle API-forespørsler fra applikasjoner. Mer om dette her.
Edit2: Og i lenka som Morten lenker til i neste tråd forklarer Nielsen at de faktisk har målt bruk av apps i tillegg til web.
So, as an update, we went beyond just Twitter.com, adding in more than 30 websites and applications that feed into the Twitter community including: TweetDeck, TwitPic, Twitstat, Hootsuite, EasyTweets, Tumblr, and many others.
The results verified our initial findings: about 60 percent of people on Twitter end up abandoning the service after a month. The year-long retention curve looks very much the same as the one for just Twitter.com.
- David Martin, Vice President, Primary Research, Nielsen Online
Edit3: I løpet av siste uke var det ifølge @larg aktivitet på ca halvparten 10434) av de norske kontoene.
Kronikk: Tilfellet Susan Boyle
“Talentprogrammene er kanskje mindre groteske enn når Extreme Makeover Home Edition lager underholdning av sponsede almisser til middelklassens frafalne, men vi mener likevel at de opptrer i fåreklær.”
Med-medieviter Yngvar Kjus (@yngvark) og jeg har skrevet en kronikk om den industrien som frembringer øyeblikk som da Susan Boyle trollbandt oss alle med I dreamed a dream.
Vi argumenterer for at Susan Boyles suksess nå ikke kommer på tross av hennes noe traurige historie, men snarere på grunn av den. Programskaperne ønsker å fortelle en askepott-histiorie, slik de for noen år siden gjorde med mobiltelefonselgeren Paul Potts, og med Susan Boyle traff de en innertier.
Hele kronikken er tilgjengelig her:
http://www.dagbladet.no/2009/04/25/kultur/kronikk/debatt/susan_boyle/britains_got_talent/5913517/
Yngvar og jeg har skrevet dette sammen, men det er Yngvar som virkelig kan dette stoffet. Han holder på å ta doktorgrad på fenomenet og for en fyldigere analyse anbefaler jeg denne artikkelen.
Twitter, redaktører og medievitere
I
går meldte flere medier at medieviter Gunn Enli hadde funnet 42 for en mediebransje i trøbbel . – De må bruke nettsamfunn for å overleve, sa eksperten. – Dette er hele nøkkelen til suksess nå innen medieindustrien. Det er dommedag innenfor de store mediebedriftene om de ikke tilpasser seg deltakelseskulturen.
For en mediebransje viss krise først og fremst består av sviktende inntekter fra annonsesalg er det kanskje noe snodig å peke mot nettsamfunnene, all den tid verken Facebook eller Twitter går med profitt.
- Vi er mest glad for at hun ikke er rådgiver for en mediebedrift som er avhengig av stabile inntekter for å levere et kvalitetsprodukt, flesker redaktør Bjørgulv Braanen til i dagens leder Klassekampen.
Nesten samtidig, i Bergen:
Medieviter Lars Nyre slår hardt mot twitterhaipen i dagens BT. Han mener redaktør Hilde Sandvik går alt for langt i å
omfavne sånne dialogmedier.
Dei luftige Crocs-sandalane er viktige nok for helsepersonell og folk med fotsveitte, men dei utgjer ikkje akkurat ei samfunnsomveltning. Forskjellen er at når journalistar vert begeistra må lesarane vera med på lasset enten me vil eller ei.
Han avslutter til alt overmål kommentaren med å true med å si opp avisen i protest. Jøje.
Så her har vi altså en redaktør som kritiserer en medieviter for å være for optimisktisk, mens en annen medieviter kritiserer en annen redaktør for også å være for optimistisk.
Dette ble litt forvirrende, men hva sier forskningen?
Mikke Mus-faget du lissom…
Edit: Og imens raser debatten på twitter. Der er man visst mest uenig med Nyre.
Stranger in Sweden har et fint poeng når hun sammenligner Twitter med røykehjørnet, synes jeg.


